Å gi barn medvirkning i barnehagen er ikke det samme som å la barna velge fritt og la dem gjøre som de vil.

Det handler i stor grad om en pedagogisk praksis som skaper prosesser der vi sikrer at alles stemmer blir hørt og at alle opplever de har betydning for det som foregår. Tanken om barns medvirkning bygger på ideer om likeverdighet og respekt for hverandre.

Det er ikke tilfeldig at vi i økende grad fokuserer på barns medvirkning. Både endringer i samfunnet og ny forskning om barn, har bidratt til at vi ser på barn på andre måter. (Sommer 1997). Tidligere ble barn i stor grad betraktet som passive mottakere av oppdragelse og den skulle forberede for fremtiden. Barn i dag er ikke på den måten et oppdragelsesprosjekt. Selvstendige initiativer og evne til å forme sitt eget liv ses nå på som kvaliteter. Oppdragelse i familien er mindre autoritær og mer preget av demokrati enn tidligere. Barna gis større handlingsfrihet og rett til å uttrykke egne meninger, og de oppfattes mer som unike vesener med spesielle behov som voksne skal ta hensyn til.

Barn er gitt en individuell rett til a bli hørt og til å komme med Sine synspunkter. Barns rett til deltakelse og innflytelse finner vi FNs barnekonvensjon der det står: Partene skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og gi barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet. I rammeplanen kommer dette synet til uttrykk ved at det blant annet står: Barn bor få delta i vurdering av sitt eget leke- og læringsmiljø og oppleve at det de mener blir tatt på alvor (s. 121).

Barnas nye stilling kan oppleves som en endring i maktforholdet mellom barna og de voksne. De voksne i barnehagen er ikke lenger autoriteter som styrer den pedagogiske praksisen alene.

Medvirkning - medbestemmelse og selvbestemmelse

I Bokmålsordboka beskrives medvirking som; å virke sammenfor samme sak, det er å hjelpe, støtte og bidra. Medvirkning i barnehagen handler om å gi barna muligheter til å påvirke sin egen hverdag og barnehagens fellesliv.

Det enkelte barn må ha innflytelse på bade hva som skal skje og hvordan det skal gjøres. Med andre ord, ha innflytelse på utformingen av den pedagogiske praksisen. Medvirkning handler om å bli spurt, bli lyttet til og akseptert som kompetente og intensjonelle. Som voksne må vi la oss påvirke og godta at barna selv kan ha synspunkter på hva de har behov for. Jeg opplever fra min praksis at når det snakkes om barns medvirkning, legges det ofte både medbestemmelse og selvbestemmelse inn i begrepet medvirkning.

Medbestemmelse er å bestemme sammen med andre og å ha innvirkning. Det inkluderer både en indirekte og en direkte innflytelse. Indirekte gjennom for eksempel praksisfortellinger, intervju, foto, videofilm eller observasjoner der de voksne fortolker det de ser og hører. Direkte ved dialoger der barnas meninger etterspørres eller gjennom forhandlinger som oppstår på bakgrunn av barn og voksnes ulike syn. Barna får komme med forslag og får være med å bestemme, for eksempel hvilke bøker som skal leses, hvor turen skal gå, materialer som skal brukes - og så blir det som de foreslår. Medbestemmelse er ofte forhandlinger der barna får opplevelse av innflytelse, samtidig vil de oppleve at i et barnehagefellesskap blir det ikke alltid som de selv ønsker. Medbestemmelse innebærer at de voksne lar seg påvirke. Medbestemmelse er ikke å la barna få si det de mener og så bestemmer de voksne.

Selvbestemmelse er å bestemme selv og å ta egne valg. Å få muligheter til selvbestemmelse er viktig for å bli et menneske som tørr å hevde egne meninger, tale autoriteter imot og å stå imot gruppepress. Rom for selvbestemmelse er grunnleggende for å få mot til å leve sitt eget liv og følge sine egne tanker. I barnehagen er dette viktig for at barna skal tørre d vise motstand mot de voksnes makt. Selvbestemmelse i barnehagen er at barna kan velge handlinger selvstendig innefor barnehagens muligheter. De får selv bestemme hva slags og hvor mye pålegg de vil ha på brødskiva, om skorpene skal spises, hvor mye melk som skal helles i koppen, hvem de skal leke med, hvilke aktiviteter de vil være med på eller om en skal ba på votter eller ikke (Bjerke 2002).

Å bestemme selv er også viktig for a bli ansvarlig for egne handlinger (Nygård 1993). Det er vanskelig å utvikle seg til ansvarlige mennesker med omsorg for andre, hvis en skal passe på å tilpasse seg autoritære voksne. Filosofen Hans Skjervheim (1996) viser også til dette ved å påpeke at vi kan bli deltakere eller tilskuere i egne liv. Som tilskuere mener Skjervheim at vi ikke vil foreta egne valg, og følgelig heller ikke tar ansvar for det som skjer. For å bli deltakere som tar ansvar, må vi altså se på oss selv som individer som kan velge å bestemme selv, og se våre muligheter til å ba innflytelse i forhold til andre.

Barns medvirkning - en holdning

Å arbeide med barns medvirkning, handler ikke om å finne frem til bestemte metoder, men om hvordan vi som voksne tenker om og ser på barn. Det er holdningene våre som leder frem til en medvirkningspraksis. Det er møtene med de voksne og barnehagens organisering som blir avgjørende for om det blir medvirkning eller ikke. Reell medvirkning, som inkluderer både medbestemmelse og selvbestemmelse, gir rom for barnas stemmer. Muligheter skapes i de situasjonene der vi møter barnas initiativ og interesser bejaende og viser respekt for og tar deres funderinger og teorier på alvor. Vi kan la oss inspirere av barna like mye som vi inspirerer og utfordrer dem. Som voksne kan vi ikke ha moraliserende holdninger i forhold til barna. Vi må være mer opptatt av å få innsikt i barnas perspektiver og se hva barn er og kan her og nå, enn på hva vi tenker de skal bli til. Samspillene med barna må være uten kontroll og korrigering.

Å se på barn som subjekt, fremfor som objekt, vil kreve en anerkjennende holdning som gir barna rett til å ha sine egne opplevelser, erfaringer og tanker som atskilte og forskjellige fra de voksnes (Bae 1996). Vi må ha en grunnleggende holdning om at vi alle er forskjellige og at voksne derfor ikke kan vite hva barn tenker og har behov for. Vi må spørre og undersøke. Når vi lar barna få være eksperter på sine egne opplevelser, må vi godta deres tanker og opplevelser som gyldige, selv om de er forskjellige fra våre. Det blir lettere å respektere forskjelligheten hvis vi ser på ulikhetene med interesse i stedet for avvik som skal korrigeres. Og ved at vi blir nysgjerrige på barna som forskjellig fra oss voksne, blir det lettere å få tak i deres perspektiver.

Kanskje blir det også lettere å anerkjenne barnas opplevelser av at en genser klør og at gummibukser kan være ekle å ha på. Men vi kan ikke alltid la barna få sin vilje. Som voksne har vi både erfaringer og ansvar som gjør at vi vil at barn har på gummibukse i plaskende regnvær. Min erfaring er at barn tenker fornuftig og de blir mer positive til a ha på gummibukser når vi både forstår og aksepterer deres ubehagsopplevelser.

De voksne må ta ansvaret for at medvirkningen skjer innefor akseptable grenser. Voksen ledelse er ikke nødvendigvis en underkjennelse av barna. Den voksne kan si: -  «Du kan ga inn og ta på deg vottene når du blir kald» - for så hjelpe barnet til å kjenne etter når det blir kalt på hendene; -  «jeg syns du kjennes kald ut. Er det slik at du fryser på hendene nå?» De voksne blir da aktive deltakere i barnas situasjoner.

Barns medvirkning - en dialogprosess

Å gi barn medvirkning, innebærer å skape gode dialoger mellom barna og de voksne. De voksne må være mer opptatt av det som utvikler seg i møtene enn å begrense barna ut i fra regler og systemer. I en dialog er barn og voksne likeverdige deltakere som gjensidig påvirker hverandre. De voksne må tone seg inn på barnas bølgelengde (Stem 1996). Det innebærer lytting der vi ikke tar utgangspunkt i oss selv, men prøver å finne hva som eventuelt ligger bak ordene og kroppsspraket. Vi må da bruke et opplevelsesorientert språk som ikke er målrettet.

Dialog er, slik jeg ser det, en prosess preget av lytting, åpne spørsmål, bekreftelser, positive kommentarer, oppmuntring, støtte, bidrag av egne tanker, utfordringer og god tid. Dialoger er samspillsprosesser der de voksne kommunisere med barna på måter som gjør at de føler seg verdifulle og betydningsfulle, len slik dialog lytter den voksne og tar imot mer enn å gi, og en er søkende fremfor å presentere ferdige løsninger. En måte er å ta i bruk undring, en språkform som er spørrende uten å bære preg av å være avhør (Schibbye 2002). Undring spor, men det krever ikke konkrete svar. Og vi kan på den måten lettere orientere oss i forhold til hva barna mener, tenker og opplever.

Å jobbe med barns medvirkning omhandler å ta både individuelle hensyn og det som har betydning for fellesskapet.

Medvirkning og forhandling

Dagens barn blir ofte omtalt som forhandlingsbarn, noe som ofte fremstilles negativt. Jeg mener derimot at barns forhandlingsmuligheter er noe av det mest positive med barns posisjon. Livet handler i stor grad om valg og forhandlinger. Å få være med å bestemme er ikke det samme som å bestemme alene. Våre forhandlinger med barna må bli en gjensidig prosess der barn påvirker voksne, voksne påvirker barn og barn påvirker barn. Forhandling er en viktig side ved medvirkningsarbeidet der både barn og voksne vil måtte endre sin forståelse og tilpasse seg. Å få forhandlingserfaringer tidlig, mener jeg vil styrke både evnen til toleranse og respekten for andre. Medvirkningen kan ved forhandlinger gi plass for egen selvstendighet og integritet, samtidig som barnet er en deltaker i et fellesskap og ser seg selv i sammenheng med andre. På denne måten blir medvirkning et bidrag til læring av demokratiske væremåter og motvirker egoistisk tenkning. Barns medvirkning i barnehagen kan derfor ses på som en viktig side ved læring av sosiale ferdigheter.

Barns medvirkning og grensesetting

Når vi er opptatt av barns medvirkning handler det ikke lenger om å sette grenser for barn i form av begrensning, men heller grensesetting i form av avgrensning (Schibbye 1997). Ved begrensning hindres barna i uønsket atferd, aktiviteter og væremåter, De reguleres, stoppes, tilpasses eller kontrolleres gjerne ved ulike former for kjeft (Sigsgaard 2003). På denne måten blir barna lett ytre- orienterte, og kan da få vanskeligheter med å skille mellom andres vilje og egne følelser og meninger. Ved i stedet å være opptatt av hvordan barn kan avgrenses, vil vi være opptatt av barnets egne opplevelser, og vi forsøker å se hvordan det ser ut fra barnets side og nærmer oss barnet med en mer spørrende form. Intersubjektiv deling (Stern 1997) står sentralt i avgrensende grensesetting. Det må være rom for to perspektiver samtidig og barnets perspektiv må ses på som like verdifullt som den voksnes. Når vi diskuterer situasjonen for dagens barn, er det viktig at vi ikke bare blir opptatt av hvordan vi setter mer grenser for barn. Slik kan de voksne komme til å gjenerobre makten gjennom mer autoritet og krav om mer respekt fra barna. Vi må heller være opptatt av hvordan lydighetskulturens undergang kan hjelpe oss til å se på barn som kompetente og tenkende mennesker. Vi må ikke jobbe med barns medvirkning på måter som gjør at barna blir stående alene med sine valg og alene med ansvaret. Å gi barna innflytelse er ikke å lene seg tilbake og se hva som skjer, men å være en aktiv voksen som støtter og leder i forhold til det som barna er med på å bestemme.

Barns medvirkning ved vurdering av de voksnes praksis

I samtaler med barna kan vi få vurderinger som kan være nyttige korrektiver til den pedagogiske praksisen. Barns perspektiv kan fungere som et viktig innspill til vare fortolkninger av barnehagehverdagen. Dette kan bidra til at vi må tenke grundigere gjennom hvorfor vi gjør som vi gjør og tenker som vi tenker. Barna kan bli en viktig ressurs i utviklingen av pedagogikken.

Avslutning

Forholdet mellom barn og voksne må være preget av likeverdighet. Samtidig må vi erkjenne at vi som voksne står i et asymmetrisk ansvarsforhold til barna. Den friheten som medvirkning gir rom for, kan også skape kaos og forvirring for barn i forhold til hva som forventes av dem. Barna må kunne få oversikt over hva som er gyldig og viktig i ulike situasjoner. De barna som strever med sine sosiale ferdigheter, kan få større problemer når det gis mer rom for individuell ulikhet og større frihet. De voksne må hele tiden hjelpe, støtte og veilede ut fra den enkeltes ståsted.

Å sette fokus på barns medvirkning er en måte å endre den tradisjonelle måten å tenke barnehagepraksis på. Det kan motvirke en pedagogikk der barna skal finne de voksnes svar og forventninger. Den voksnes rolle blir mer å inspirere og støtte barna og bringe dem videre i forhold til deres interesser og initiativ

Lisbeth Bjerke er styrer i Grini barnehage, Bærum kommune.

Litteratur

Bae, B. G996): Det interessante i det alminnelige: en artikkelsamling. Pedagogisk Forum, Oslo.

Bjerke, L. (2002): Barns selvbestemmelse og innflytelse i dialoger med voksne i barnehagen. HIO-hovedfagsrapport nr 8, Høgskolen i Oslo.

Nygård, R. (1993): Aktør eller brikke Ad Notam Gyldendal AS, Oslo_

Schibbye, A.-L. Løvlie (1997): Fra begrensning til avgrensning: Synspunkter på grensesetting og barns utvikling av selvrefleksjon. 1: J. P Jacobsen, (red). Refleksive læreprocesser — en antologi om pædagogikk og tænkning Politisk Revy, København.

Schibbye, A.-L. Lovlie (2002): En dialektisk relasjonsforstdelse. Universitetsforlaget, Oslo,

Sigsgaard, E. (2003): Kjeft. Et oppgiør med kjeftepedagogikken. Pedagogisk Forum, Oslo.

Skjervheim, bi. (1996): Deltagar og tilskodar og andre essays. Ide & Tanke, Aschehoug, Oslo,

Sommer, D. (1997): Barndompsykologi, utvikling i en forandret verden. Pedagogisk Forum, Oslo.

Stern, D. (1997): Barnets interpersjonelle univers. Hans Reitzels Forlag, København.

Hvis jeg må spørre, bestemmer jeg da?

Dette er foredragsnotater fra Skoglundbarnehage. Bruk dem som diskusjonsgrunnlag og utgangspunkt for ideer.

Les mer >>

Barns rett til medvirkning

Er det slik at barn opplever reell medvirkning i sin hverdag? På hvilke områder får barn påvirke og på hvilke områder slipper de ikke til? Og ikke minst: På hvilke områder burde barn slippe til?

Les mer >>

Klissete forming og livslang læring

Hele verden består av to ting: mennesker og gjenstander, og begge er avhengig av hverandre. Mennesker kan ikke leve uten gjenstander, og gjenstander betyr ingenting uten mennesker. I forming skjer en relasjon mellom mennesker og gjenstander, noe som gjør livet meningsfylt!

Les mer >>

Hoppende glade over å bli tildelt stipend

Maurtua barnehage i Hokksund er én av to i landet som får utdelt penger fra barnehagestipendet på grunn av at de satser på barns medvirkning

Les mer >>

Barns medvirkning utfordrer

Jeg tror det er lett å undervurdere hvor omfattende det er å ta barnas medvirkning på alvor, og jeg synes at diskusjonene er vanskelig å føre. Hva gjør barns medvirkning med meg som voksen?

Les mer >>

Barn har rett til noen å leke med!

Vi har intervjuet Berit Bae om barns medvirkning og blant annet kommet frem til at barn har rett til å ha noen å leke med! Intervjuet er et godt utgangspunkt for diskusjoner om barns medvirkning i barnehagen.

Les mer >>

Barns medvirkning

Jesper Juul skriver om barns medvirkning i en pedagogisk tvangsanstalt.

Les mer >>

Barn som medmennesker og deltagere: innflytelse fra Barnekonvensjonen?

Prinsippet om at barn skal bli hørt synes mer integrert i hele rammeplanteksten enn tidligere, selv om linjen til barnekonvensjonen kunne vært forsterket ved at rammeplanen også hadde vist til artikkel 31 og barns rett til lek.

Les mer >>

Barns rett til medbestemmelse - vi vil være med

Les her hvilke tanker en førsteklassestudent gjør seg om barn og medbestemmelse

Les mer >>