For at leken skal utvikles må vi leke med barna, lære dem å forstå lekesignalene og å skille «på liksom» fra «på ordentlig»

For de aller fleste barn betyr barnehagen venner, lek og fellesskap.

”Får vi leke nå?” spør barna når samlingsstunden er ferdig. Jeg tror mange barnehagelærere kjenner seg igjen i denne situasjonen. Barn vil leke, de slåss for å få leke og lek er nesten hele tiden aktuell og ønsket i deres verden og i deres hverdag. Kanskje er det dette vi kaller fri lek når barna får bestemme at nå leker vi!

I lekforskningen beskrives lek ofte som en frivillig aktivitet hvor selve aktiviteten er det viktigste. Sånn er det også når man spør barn om hva lek er. Det beskrives gjerne som en selv-kontrollert aktivitet hvor voksne ikke har bestemt hva de skal gjøre. En aktivitet som kjennetegnes av at det som skjer er artig, aktivt, spontant, fritt, ubegrenset, selv-initiert og naturlig.

Er det noe du godt kunne tenke deg å leke som du ikke har prøvd ennå?

Er lek blitt redusert til et pedagogisk redskap for barns læring?

I barnehagens magiske univers av lek og fantasi, utgjør rollelek en vesentlig del av barnas utvikling. Mens barna utforsker roller, skaper narrativer og deltar i felles fantasiverdener, spiller de voksne en uunnværlig rolle som veiledere og støttespillere.

Voksne skal være i nærheten når barn leker for å kunne hjelpe barna med å fordype sin lek for at den skal vare lenge

Hypotese: Barnehageansatte og foresatte begrenser barns risikolek, og barnehagehverdagen er voksenstyrt. Har vi kjørt oss fast i risikolekens paradoks?