Vi mennesker har satt oss over alt annet levende og ikke levende for lenge. Det kan Karen Barad og posthumanistiske perspektiver hjelpe oss med å gjøre noe med.

Første gang jeg traff Karen Barad, eller tekstene hennes traff meg, var jeg masterstudent. Jeg hadde fått anbefalt boka «Material Feminism», en bok som Susan Hekman og Stacy Alaimo er redaktører for. I boka fant jeg artikkelen: Posthumanist Performativity: Toward an Understanding of How Matter Comes to Matter. Det var ikke sånn at hele teksten og tenkningen materialiserte seg for meg med en gang, men den siste delen av tittelen … «how matter comes to matter» traff en streng i meg som vekket nysgjerrighet og kunnskapstørst. Det var en energi i teksten som beveget tankemønstrene mine. Hva slags betydning kunne dette få for min tenkning og utvikling av ny kunnskap? Jeg slukte alt av forfatteren jeg kunne komme over. Først for å forsøke å forstå, så for å ta inn hva slags betydning dette vil få for min praksis i barnehagen. Hva er materie? -
karen barad

Karen Michelle Barad (1956 –) er professor i feministiske studier, filosofi og det som på engelsk kalles History of Consciousness, på University of California, Santa Cruz. Bara der kjent for tenkning knyttet til den materielle vendingen og posthumanismen, og begrepene intraaktivitet, agentisk realisme og materielle-diskursive perspektiver. Karen Barad er influert av mange, blant annet fysikeren Bohr og filosofene Deleuze, Guattari, Latour, Merleau-Ponty og Haraway. Hun er forfatter av blant annet boka «Meeting the Universe Halfway: Quantan Physicists and the Entanglement of matter and meaning» (2007). I tillegg er hun forfatter av en rekke artikler, både i antologier (fagbøker) og tidsskrift.

Og materialitet? Hvordan kan den virke? Hvordan kan anerkjennelse av dens betydning få konsekvenser for pedagogisk praksis? Og hva med diskursene? I denne artikkelen vil jeg konsentrere meg om Karen Barads tenkning rundt materialitet. Jeg vil først gi en kort introduksjon til posthumanismen, deretter introdusere den materielle vendingen, materialitet og materielle diskursive perspektiver, og avslutter med et eksempel fra boken min for å illustrere hvordan dette har vært med å endre min pedagogiske hverdag og tenkning. I alle tekster vil man være nødt til å prioritere noen begreper, og da vil man stå i fare for å sette andre i skyggen (Johannesen og Sandvik, 2008), så også i dette tilfelle når jeg skal introdusere Barad. Hun har så mange flere tanker å by på enn jeg kan komprimere i denne teksten.

I posthumanistisk tenkning søker man etter en mer symmetrisk relasjon mellom human og nonhuman, hvor alt tillegges betydning, fra materialer, innredning, mikroklima, diskurser med mere.

Fra menneskesentrert til posthumanisme

Jeg vil starte ved posthumanismen, der Karen Barad er en av flere tenkere som har vært med å materialisere tenkningen for oss. Bare begrepet i seg selv kan bidra til forvirring, sagt med dosent Ninni Sandviks ord: «Hva har vi bortenfor humanismen å gjøre?» (Sandvik, 2015:47). Hun følger opp med å si at spørsmålet er feil stilt i en posthumanistisk forståelse, fordi spørsmålet i seg selv skjuler en rekke problemer som våre ideer om det menneskelige subjektet skaper (Ibid.) Jeg forstår posthumanismen som et forsøk på å oppløse skillet mellom natur og kultur, det som er artefakter, det som er ikke-menneskelig materialitet og det som er mennesket, (eller human og non-human, som det også gjerne kalles). Hvis vi forfølger den norske filosofen Arne Johan Vetlesens tenkning (Henriksen og Vetlesen, 2006) har vi mennesker satt oss over alt annet levende og ikke levende, for lenge. Vi har fått en antroposentrisk forståelse av verden. Antroposentrisk betyr menneskesentrert, mennesket ser seg selv på toppen av pyramiden. Det har ført til at vi forstår verden ut fra dette hierarkiet og også behandler, eller holdningsmessig forholder oss til, verden ut fra denne forståelsen. Dette kan være problematisk fordi vi ser den ikke-menneskelige materialiteten underlagt det menneskelige subjektet, vi avgrenser oss fra resten av verden (Sandvik, 2015). I posthumanistisk tenkning søker man etter en mer symmetrisk relasjon mellom human og nonhuman, hvor alt tillegges betydning, fra materialer, innredning, mikroklima, diskurser med mere. Likevel er det ikke nødvendigvis snakk om en mer likestilt relasjon, snarere er det ikke tydelig hvem som initierer, kontrollerer eller har betydning eller forhandler innflytelse (Sandvik, 2015). Mennesket settes ikke lenger i sentrum og alle ikke-menneskelige aktører (agenter) som materialer, rom, leker og tid med mer, er medskapere (Sandvik, 2015). Ikke bare blir vi påvirket, men de ikke-menneskelige aktørene opptrer noen ganger som relativt strenge koreografer (Hultman 2011).
 
 

Den materielle vendingen

Barad går imot en radikal konstruktivistisk forståelse av at alt er språklig og sosialt konstruert, og introduserer den materielle vendingen. Her løfter hun opp materien som hun mener har blitt gitt for liten betydning (Barad, 2008; Carlsen, 2015). Når jeg skrev min master hadde jeg følgende undertittel «Når (materi)AL(ite)T henger sammen med alt», eller lest uten det i parentes «når alt henger sammen med alt». En grov forenkling av en veldig kompleks tenkning, men likevel et forsøk på å dreie oppmerksomheten mot en mer, til enhver tid, forhandlende relasjon mellom non-human og human. Denne tittelen kom til meg når jeg leste og forsøkte å forstå Barads tenkning. I all den tid jeg tidligere har sett at det har en betydning hva slags materialer barn kan bygge sin kunnskap med, har jeg likevel ikke anerkjent eller i hvert fall, skrevet frem materien/materialitetenes betydning. Jeg så det, men overså det – på samme tid.
 

Materielt-diskursive perspektiver i praksis

Etter å ha jobbet med Barads teorier, og andre nymaterialister1, begynte det å forme seg en måte å se ulike situasjoner og erfaringer som hele tiden tok materialitetene i betraktning. Jeg klarte ikke lenger å se barnet løsrevet fra materialene eller underlaget, lyset i rommet, energiene, komposisjonene, tiden – alt jeg så inn i var forbindelser og hvordan de gjensidig virker i/på hverandre. I tillegg ble jeg gjennom Barad introdusert for det materielt-diskursive og hvordan det kan sees som en kontinuerlig sammenvevd prosess. For å illustrere vil jeg bruke en fortelling fra boka «Gjenbruk som kreativ kraft», som jeg har skrevet: Dokumentasjonen består av tre fotografier som viser to 3–årige gutter som utforsker en lang planke og to store, sylinderformete deler av noen rør på et uteområde. Sylindrene er cirka 40 cm lange og så store at 3–åringene kan krype gjennom dem. Planken er cirka tre meter. Begge 3–åringene bruker hele kroppen i møte med materialene. De legger planken over sylindrene som de har satt på høykant, og mens den ene ser ut til å holde planken, setter den andre seg oppå. Kroppen til den 3–åringen som holder ser til slutt ut til å få overbalanse, og så faller hele konstruksjonen og guttene. Den ene ligger oppå en sylinder og den andre ligger under planken. Begge guttene smiler. (Odegard, 2015, s. 98) Fotografiene illustrerer møtet mellom store gjenbruksmaterialer og barn, og hvordan de gjensidig virker på hverandre. Materialene er store, plankene er langt lengre enn guttene og tønnene er nesten like høye som dem. De må jobbe sammen for å få til å konstruere noe. Tønnen som den ene gutten forsøker å balansere med, er det ene øyeblikket det som stabiliserer konstruksjonen, og i det neste årsaken til at gutten må følge med i en rullende bevegelse halve tønnen rundt til han ender på bakken. Tønnens form, størrelse og bevegelighet tar agentskap2 og forårsaker at konstruksjonen faller sammen. De to guttenes bevegelser kontekstualiseres gjennom uterommets materialiteter og materialene som de møter. Plassen de konstruerer på vil virke materielt inn i situasjonen: Er det jord, er det gress, eller er det asfalt, og er det flatt eller kupert?

Kan tønnene rulle, eller stoppes de av et eller annet, en husvegg, en dump eller et utemøbel?

 
1 For mer om nymaterialisme se Dolphin&Tuin, 2012, Hekman&Alaimo, 2008 og Barad, 2007 
 
Konstruksjonens stabilitet vil virke ulikt mot underlaget, og vil igjen påvirke kroppenes møte med de store materialene. Også hvor stor plass de har, spiller inn: Kan tønnene rulle, eller stoppes de av et eller annet, en husvegg, en dump eller et utemøbel? Også temperatur og vær kan påvirke barnas kroppslige møte med materialene: temperaturen kan blant annet styre hvor lenge de orker å holde på. Barna er kledd i store dresser, og har lue og votter. Virker dressene eller vottene hemmende i møte med tønnen, eller er det møtet mellom den glatte dressen, vottene og tønnen som skaper den rullende, nesten symbiotiske bevegelsen rundt tønna som til slutt fører til at den ene gutten ender i bakken? (Odegard 2015) Hvis jeg skal se inn i denne dokumentasjonen på nytt, i dialog med en posthumanistisk tankefigur vil fortellingen også dreie seg om en forhandling av innflytelse mellom flere elementer som klær og underlag, og artefakter som tønner og planker. I tillegg ville diskursive elementer kunne legge til rette for, eller derimot hindre guttene i å få denne erfaringen, og danne ny kunnskap. I denne fortellingen er det motsatte tilfelle, men diskursive forståelser hos personalet om for eksempel barns kompetanse, kjønn eller alder kunne spilt inn slik at personalet tenkte at barn ikke kan eller burde leke med tønner og planker, at barna var for små, eller at de hadde tenkt annerledes om leken dersom barna som tok i bruk tønnen og plankene var jenter. Slik sett vil det være elementer av materialiteter og diskurser, eller materielt-diskursive perspektiver i all pedagogisk praksis. Gjennom denne korte teksten har jeg kort introdusert tenkeren og fysikeren Karen Barad. Jeg har gitt deg en liten flate av en komplisert og kompleks prisme, men forhåpentlig vil noe av teksten reflekteres tilbake til, og i deg, og spres videre som dansende lysflekker som du vil jakte på, forundres over og stadig være i dialog med. På sikt vil teksten kanskje inspirere deg til å lese mer Barad, og posthumanisme, og sette i gang nye tanker, refleksjoner, ideer og muligheter for din pedagogiske praksis.
 
2Agentskap: Materialene sies å være aktive og ha agentskap når det gjelder kunnskapsproduksjon, altså kan sette i gang bevegelser (eller erfaringer) slik at det skapes læringssituasjoner. Barad uttrykker i et intervju at hun mener vi skal bruke begreper som agenskap (agency) og intra-aktivitet (intra-activity) som en ny måte å tenke rundt årsakssammenheng (Dolphijn, R and I.v.d. Tuin, 2012). 
 
Referanser
Barad, K. (2008). Posthumanist permformativity: toward an understanding of how matter comes to matter. Material feminisms. S. Alaimo and S. J. Hekman. Bloomington, IN, Indiana University Press: 120-157.
 
Carlsen, K. (2015). Forming i barnehagen i lys av Reggio Emilias atelierkultur. A°bo Akademi. A°bo, A°bo Akademi.
 
Henriksen, J.-O. and A. J. Vetlesen (2006). Nærhet og distanse. Grunnlag, verdier og etiske teorier i arbeid med mennesker. Oslo, Gyldendal akademisk.
 
Hultman, K. (2011). Barn, linjaler och andre aktörer. Posthumanistiske perspektiv på subjekskapende och matrialitet i forskola/skola. Stockholm. Stockholm, Stockholm University.
 
Johannesen, N. and N. Sandvik (2008). Små barns medvirkning - noen perspektiver. Oslo, CappelenDam.
 
Odegard, N. (2015). Gjenbruk som kreativ kraft. Når (materi)AL(ite)T henger sammen med alt. Oslo, Pedagogisk forum.
 
Sandvik, N. (2015). Posthumanistiske perspektiver. Bidrag til barnehageforskningen. Metodefestival og øyeblikksrealisme - eksperimenterende kvalitative forskningspassasjer. A. M. Otterstad and A. B. Reinertsen. Bergen, Fagbokforlaget: 45-62. 

John Dewey - den (post-) moderne pedagogikkens far?

Artikkelen er ment som en kort innvielse i John Deweys liv og virke som filosof og pedagog.

Les mer >>

Bruno Latour

Hva kan skje med vår barnehagepedagogiske tenkning om vi tenker at tingene eller teknologiene virker inn på menneskers handlinger i like stor grad som menneskene utvikler og påvirker dem?

Les mer >>

Judith Butler

Ifølge Butler handler vi ikke på bestemte måter fordi vi føler oss som kvinner eller menn, men føler oss som kvinner eller menn fordi vi handler på bestemte måter. Hva kan det bety for barnehagepedagogikken?

Les mer >>

Piaget mot Vygotskij – Barns private tale

Denne artikkelen tar for seg noen av forskjellene på Piaget og Vygotskys syn på barn

Les mer >>

Gayatri Chakravorty Spivak

Spivaks tekster retter fokus mot undervisning, utdanning, sosial klasse, migrasjon, flukt, feminisme, antirasisme, ideologi og makt, både i historien og i moderne kultur.

Les mer >>

Michel Foucault

Michel Foucault skriver om en type makt som har størst kraft når den får virke i det skjulte. Hans teorier er verdt å merke seg for personalet i norske barnehager som har tradisjoner for å vie oppmerksomhet til makt.

Les mer >>

Dr. Howard Gardner

Howard Gardner er hjerneforsker og gjennomførte sammen med flere kollegaer forskning omkring separate intelligenser i den menneskelige hjerne.

Les mer >>

Om Rudolf Steiner

Her finner du en innføring i tankene bak Steinerpedagogikken slik Rudolf Steiner utformet den.

Les mer >>

Vygotskij – en kort innføring

Vygoskijs teori ble på grunn av forholdet mellom vesten og Sovjetunionen kjent først i nyere tid

Les mer >>