Ellen Os skriver om barns lek og lekende samvær og den voksnes rolle.

Tenk deg å høre en gjeng med hylende glade barn ute på ski en klar vinterdag.En gjeng som kommer tilbake til barnehagen med røde roser i kinnene og et stort smil om munnen. Foreldre som henter sine stolte barn, som litt sliten forteller hvordan de mestret å kjøre ned bakken med porter og hopp.

Utearealet i barnehagen blir redusert samtidig som arealet til parkering forblir uendret

”Får vi leke nå?” spør barna når samlingsstunden er ferdig. Jeg tror mange barnehagelærere kjenner seg igjen i denne situasjonen. Barn vil leke, de slåss for å få leke og lek er nesten hele tiden aktuell og ønsket i deres verden og i deres hverdag. Kanskje er det dette vi kaller fri lek når barna får bestemme at nå leker vi!

Det går for tiden en høylytt debatt om barns seksuelle lek i barnehagen. Pia Friis kan vel sies å ha initiert den, godt hjulpet av Dagbladet. Les hva Friis skrev i 2000.

Mange ettåringer tilbringer store deler av utetiden sin i sandkassa. Men hva skjer egentlig der, og er de der frivillig?

I lekforskningen beskrives lek ofte som en frivillig aktivitet hvor selve aktiviteten er det viktigste. Sånn er det også når man spør barn om hva lek er. Det beskrives gjerne som en selv-kontrollert aktivitet hvor voksne ikke har bestemt hva de skal gjøre. En aktivitet som kjennetegnes av at det som skjer er artig, aktivt, spontant, fritt, ubegrenset, selv-initiert og naturlig.

Innenfor det psykodynamiske perspektivet finner vi teoretikere som Freud, Peller, Erikson og Winnicott.

Å tilberede mat i friluft er god kur mot grå hverdager fordi det setter kokkens skaperglede i sving. Det gjelder for barn også.