Jeg mener det er på tide at barnehagelærere selv blir de fremste ambassadørene for å få flere barnehagelærere i barnehagen.

Jeg møtte en gang en barnehagestyrer som var så sint. Assistentene er like mye verdt som barnehagelærerne, sa han. Jeg har en assistent som er min aller dyktigste ansatte, fortsatte han. Ja, hun er mer sammen med ungene enn barnehagelærerne er, avsluttet han. 

 

 

Jeg er uenig, tenkte jeg. 
Selv om han hadde rett. 

Hver gang noen tar til orde for at det trengs flere barnehagelærere i barnehagen, møtes de med et gjentakende motargument: Assistentene er like viktige. Ja, noen mener de er viktigere, fordi de tilbringer mer tid sammen med barna. Og hver gang dette skjer, kommer jeg på et glitrende lite sitat av Jon Hellesnes1

 

Det fins sprenglærd toskeskap, og det fins folkeleg visdom. 

 

Det er så på kornet. For hvem har ikke møtt den barnehagelæreren, for ikke å si professoren, som bare er helt ute. Ja, og hvem har ikke møtt den assistenten som er så fantastisk god med ungene. Så la oss si det som det er: Utdanning er (dessverre) ingen garanti mot dumskap. Jeg har selv møtt assistenter som har vært essensielle i utviklingen av gode barnehager, og jeg har møtt barnehagelærere som burde valgt et annet yrke. Ja, jeg har møtt en rekke mennesker med høy utdanning, som ikke er nevneverdig kloke. Likevel er utdanning viktig. I særdeleshet har profesjonsutdanningene vært viktige, for å skape gode velferdstilbud. Profesjonen er gitt tillit til å forvalte sitt samfunnsmandat, med utgangspunkt i den kunnskapen og ekspertisen den besitter. De fleste profesjoner bærer også sitt ansvar med en viss stolthet. Man hører liksom ikke en psykolog, en lege, eller en sykepleier, si at en ufaglært kunne gjort jobben like godt. Selv ikke lærere i skolen sier dette. Så hva er det med oss barnehagelærere, som gjør at vi har behov for å understreke at alle ansatte gjør en like god og viktig jobb? Jeg har to teorier. For det første tror jeg det handler om at assistentene fortsatt utgjør majoriteten av de ansatte i barnehagen. Ja, i mange barnehager er flertallet uten utdanning. Det påvirker det faglige miljøet, og fortellingen om hva som er det viktigste for å jobbe i barnehage blir preget av dette. I flere barnehager jeg har jobbet i, har for eksempel ansiennitet hatt forrang for utdanning, i diskusjoner om hvem som er mest skikket for jobben.

 

Dersom barnehagelæreres gjennomgående fortelling er at assistentene kan gjøre den samme jobben like godt, vil det aldri bli politisk flertall for å øke andelen barnehagelærere.

 

For det andre bidrar små fagmiljøer til at fagspråket blir mindre brukt i det daglige. Å ha et felles språk, en felles terminologi, er et kjennetegn ved sterke profesjoner. For barnehagelærerprofesjonen er fagspråket mildt sagt plantet i karrig jord. Tiden til å diskutere fag er knapp, arbeidsdelingen er preget av flat struktur, og de arenaene man har for faglig refleksjon er ofte felles for alle ansatte. En time i uka til møte for pedagogiske ledere er ikke tilstrekkelig for å holde et solid fagspråk ved like. Og når samtalen ute på avdelingene stort sett er med andre ansatte som ikke deler det samme språket, sier det seg selv at vilkårene svekkes ytterligere. Mange barnehagelærere er gode på å innlemme det øvrige personalet i fagspråket. Men dette er på tross av, ikke på grunn av, at hverdagen er lagt til rette for det. 

Et ikke uvanlig argument for heller å ansette flere assistenter enn flere barnehagelærere, er at det først og fremst trengs flere hender og fang. I så fall kan jo hvem som helst jobbe i barnehage. Ja, vent litt. Sånn er det jo i dag. Og sånn bør det ikke være. I skolen er det i dag et tydelig rop om krise, fordi så mange av de som jobber der, er ukvalifisert. Hvor er det samme ropet fra barnehagelærerprofesjonen? Det er langt flere ufaglærte i barnehagene enn i skolene. Jeg mener det er på tide at barnehagelærere selv blir de fremste ambassadørene for å få flere barnehagelærere i barnehagen. Vi trenger helt enkelt flere kvalifiserte lærere i barnehagen, slik at fagmiljøene og fagspråket styrkes. Men dessverre er dette også et slags Catch 22. Vi må nemlig bruke fagspråket vårt for å få flere barnehagelærere. Vi må sette ord på hva vi kan, og hva som skiller oss fra de ufaglærte. Dersom barnehagelæreres gjennomgående fortelling er at assistentene kan gjøre den samme jobben like godt, vil det aldri bli politisk flertall for å øke andelen barnehagelærere. En sterk profesjon er ikke viktig for profesjonens skyld. Den er viktig for den oppgaven den er satt til å løse. I dette tilfellet for at ungene skal få et bra tilbud. Det burde være et uomtvistelig faktum at det er lettere å lage gode leke- og læringsmiljøer, om du kan noe om lek og læring. Men dette er ikke alltid en påstand barnehagelærere selv bygger oppunder. 

Jeg er enig med barnehagestyreren jeg møtte, i at barnehagelærere og assistenter er like mye verdt. Alle mennesker er det. Og jeg kan heller ikke motsi at han mener å ha en assistent som sin beste ansatte. Problemet var konteksten. Det var et argument mot å innføre en ny barnehagelærernorm, og et argument for å heller ansette flere assistenter. Min erfaring er at mange barnehagelærere snakker ned egen kunnskap på denne måten. Ønsket om styrket bemanning i barnehagen, fremsettes som viktigere enn at de som jobber i barnehagen må ha kunnskap om unger. Og da er vi ved sakens kjerne: Når vi snakker opp assistenter som en yrkesgruppe med større verdi for utviklingen av norske barnehager enn oss selv, snakker vi samtidig ned betydningen av egen profesjon. Det er et sympatisk trekk ved barnehagelærerprofesjonen, at vi uansett anledning fremsnakker våre ufaglærte kolleger. Men profesjonsbyggende, det er det neppe.

_____________________________________

1 Hentet fra boken: Ein utdana mann og eit dana menneske: Framlegg til eit utvida daningsomgrep, utgitt på Filosofisk institutt ved Universitetet i Bergen, 1969.