Hypotese: Barnehageansatte og foresatte begrenser barns risikolek, og barnehagehverdagen er voksenstyrt. Har vi kjørt oss fast i risikolekens paradoks?

I barnehagens magiske univers av lek og fantasi, utgjør rollelek en vesentlig del av barnas utvikling. Mens barna utforsker roller, skaper narrativer og deltar i felles fantasiverdener, spiller de voksne en uunnværlig rolle som veiledere og støttespillere.

Lek er kjernen i pedagogikken i våre barnehager. I hvilken grad har personalet et felles begrepsapparat for å jobbe med leken?

Når barnehageansatte deltar klokt i barns lek, skaper de trygghet, fellesskap og læring uten å ta leken fra barna.

Hvor ble det av leken spør Margaretha Öhman i sin nye bok "Det viktigste er å få leke"

Undring og utforsking var utgangspunktet for et to måneders prosjekt i Midtstuen Kanvas-barnehage. Prosjektet utløste en strøm av eksperimentell lek.

For barna er det selve leken som er det viktigste, ifølge FNs konvensjon om barns rettigheter. Dette standpunktet gir viktig informasjon om hvordan vi skal betrakte barns lek, og om hvordan vi skal forholde oss til den. Leken er barnas eget domene.

”Får vi leke nå?” spør barna når samlingsstunden er ferdig. Jeg tror mange barnehagelærere kjenner seg igjen i denne situasjonen. Barn vil leke, de slåss for å få leke og lek er nesten hele tiden aktuell og ønsket i deres verden og i deres hverdag. Kanskje er det dette vi kaller fri lek når barna får bestemme at nå leker vi!

Ingen barnehager tør å lage en lekeplass uten sandkasse. Lek i sand hører barndommen til.