Små barn fascineres av tull og tøys. Hva kan vi lære av det? spør Ninni Sandvik.
To små gutter er med på matlaging i barnehagen. De skal blant annet lage potetmos, og åpner en pose med potetmos-pulver. Det skjer med ivrige fingre, slik at det plutselig kommer en sky av potetmospulver i lufta. Det snør!
Episoden skriver seg fra feltarbeidet Ninni Sandvik gjorde i forbindelse med sitt doktorgradsarbeid. Det er lett å forstå at pedagogene ikke omfavnet «snøværet» med den samme entusiasme som guttene, selv om barna hadde en intens opplevelse! sier Ninni Sandvik.
Kreativ munterhet
Ninni Sandvik er dosent ved Høgskolen i Østfold, og er en av bidragsyterne under Nordiske impulser 2018. Der skal hun snakke om "Feiring av tull og tøys med de yngste barna. Hvilke potensialer og kreative krefter kan tull og tøys bringe med seg?"
– Jeg har gjennom hele yrkeslivet mitt vært opptatt av tull og tøys. Jeg skrev i sin tid hovedoppgave om munterhet – Når munterhet rommer livets alvor. Om fenomenet munterhet blant 1-3-åringer i barnehage – og jeg synes det er spennende å gå dypere inn i hva dette egentlig kan handle om. For det er en del tull og tøys med barn, og det må vi ta på alvor. Kanskje er det mulig å tenke en gang til både på hva som kan være drivkreftene bak, eller endog om det er noe vi kan lære av det som ved første øyekast kan virke provoserende og irriterende i dette tøyset.
Ikke disiplinere bort
Så i stedet for disiplinere dette bort, kan det være interessant å tenke på om dette muligens har en verdi, mener Sandvik. Og derfor er det godt når Liselott Olsson i prosjektet "Det magiske språket" beskriver hva barn fascineres av. Små barn har stor glede uforutsette, morsomme opplevelser, av overraskelser, det uventede, av å være i bevegelse – og av nonsens, sier Olsson.
– Det blir jeg glad for, fordi det stemmer med mine opplevelser og erfaringer. I doktorgradsarbeidet mitt refererte jeg til den franske filosofen Gilles Deleuze, som blant annet er opptatt av "sense" og "nonsense", og at tull og tøys er en viktig del av det å skape mening og fornuft. Nonsens kan sees som et aspekt ved fornuften. Det er som med musikk, det blir ikke musikk uten pauser mellom notene. Men man kan ikke separere tonene og pausene: de virker sammen og får det til å bli musikk, sier hun.
Motstand mot læringssyn
Sandviks interesse for verdien av tull og tøys handler også om en motstand mot det rådende synet på læring, og tendensen til å ville forutse, kontrollere og måle alt barn lærer. Vi kan faktisk ikke vite hva barn lærer i alle situasjoner, mener hun og siterer Deleuze, som sier: «Children go so fast because they know how to glide in between». – Jeg vil argumentere for at nonsens er viktig i læreprosesser, men kanskje først og fremst som en del av det å være menneske. Tull og tøys er helt nødvendig, sier hun, og mener at vi voksne kan ha noe å lære av barnas orienteringer mot det bevegelige, det uforutsette, det kreative og skapende.
– Ingenting nytt skapes der vi allerede vet hva som er utfallet, sier Ninni Sandvik.
