Etter å ha drevet et livssynsåpent begravelsesbyrå i flere år, og dermed møtt mange barn som mistet en som sto dem nær, føltes det helt naturlig for barnehagelærer og lærer Åse Gulbrandsen å lage en bok om nettopp dette temaet.
– Det er vågalt å skrive om døden. Å snakke om døden kan kjennes umulig. Når og hvor kan vi? Og med hvem? Kanskje er det slik at å snakke om døden er vanskelig, fordi de fleste av oss er så uendelig glad i å leve? Vi holder på livet og verner om det med hele oss, - heldigvis, sier forfatter Åse Gulbrandsen.
– Kanskje er det slik at vi innbiller oss at dersom vi bare lar være å nevne døden, så finnes den ikke?
Hun er brennende opptatt av at vi absolutt kan, og bør, snakke med barn om døden. Men at det er lurt å øve seg: Om vi aldri tidligere har tilnærmet oss temaet, så kan det være vanskelig å finne både de riktige ordene og tryggheten som trengs i en utfordrende samtale.
– Dersom vi øver oss, så kan vi bli riktig så gode på å snakke med barn om det å miste en som vi er glad i. Når et barn mister en som står det kjært, så kan det være en veldig stor omveltning i livet. Å snakke om døden og om savnet, kan være en stor støtte og hjelp.
Vi behøver ikke å vente til barnet er midt oppe i en krise, før vi våger å nærme oss temaet. Tvert i mot. Snakk med barnet om døden, før noe vanskelig og vondt skjer, oppfordrer Gulbrandsen. Da får også barnet en bekreftelse på at dette er et tema som det er helt i orden å prate om, og du som voksen kan invitere barnet til samtale og refleksjon.
Dersom vi øver oss, så kan vi bli riktig så gode på å snakke med barn om det å miste en som vi er glad i.
– Vi voksne vet jo at det er helt umulig å leve uten å skulle dø. At livet vi lever er tidsmessig begrenset, og at døden er avslutningen på det livet som vi kjenner til. Det forunderlige, synes jeg, er at når vi først våger å reflektere litt over døden - så snakker vi heller om det mystiske, det vi ikke vet, det som er skremmende eller det som trøster og gir håp om et videre liv.
– Vi snakker ikke om det vi faktisk vet: Når vi er døde, så kan vi ikke se, ikke føle, ikke tenke. Vi kan ingenting, fordi kroppen vår er død, sier Gulbrandsen.
Hun beskriver et møte hun nylig hadde med en reflektert 3-åring. Gulbrandsen visste at barnet nettopp hadde mistet familiens kjære lille firbeinte venn - hunden deres som døde så brått, og benyttet anledningen til å spørre barnet om hva det følte rundt dette.
– Jenta tok raskt ordet og fortalte meg med selvsikker stemme at: Jo, hunden hennes var død. Men at det gikk fint, fordi mammaen hadde fortalt henne at de som er døde hverken kan se, høre, føle eller tenke noen ting. Og at de fremdeles kunne se hunden i tankene deres.
– Hun hadde fått kunnskap og god informasjon, var trygg på det som hadde skjedd og klarte samtidig å informere andre om tingenes tilstand.
Å formidle det konkrete
Gulbrandsen forteller varmt om et møte med ei seks år gammel, vitebegjærlig jente. Bestemoren hadde nettopp gått bort, og hun visste at to fra begravelsesbyrået nettopp hadde hentet den døde kroppen. Jenta var nysgjerrig på hvor bestemoren var nå som hun var død.
– Den døde går inn i hjertet vårt, svarte en voksen litt usikkert, uten å vite bedre. Det må gjøre vondt i hjertet, var jentas reaksjon. For i hjertet er det vel ikke plass til et helt menneske? I barnehagen hadde hun akkurat lært at hjertet er en muskel som pumper blodet rundt i kroppen vår. Og at hjertet er like stort som hånden vår når vi knytter den. Metaforen ble for komplisert for den lille jenta, og det ble vanskelig å spørre videre. Barn er ofte redde for å mase på voksne som de ser har det vondt.
I stedet kunne svaret, i følge forfatteren, ha vært noe som dette: Den døde kroppen, som ikke lenger kan se, føle, høre eller merke noe som helst, legges i en trekiste. Oppe i kisten ligger det en pute og en dyne, som legges over kroppen til den døde. Om noen dager skal vi synge og snakke om den døde i et vakkert hus, som ofte kalles en kirke eller et kapell, mens den som er død ligger i en kiste med lokk over - pyntet med de vakreste blomster.
Vi voksne skal passe oss for å gjøre det vonde enda vanskeligere ved å bruke «triste» stemmer og ansiktsuttrykk. Det er ikke noe poeng i å gjøre det triste enda tristere. Vi skal ha normale stemmer, og en sunn grad av empati
Kisten med den døde graves ned i jorden. Eller den brennes opp i en stor ovn i et krematorium, og blir til aske. Og mens du selv vokser og blir stor, blir den døde kroppen til jord. Når vi tenker og snakker om den døde, så kan vi se den døde i fantasien vår. Vi kan huske den døde, og sammen kan vi samle på minner.
Vi kan gå dit hvor kisten er gravd ned, eller asken er spredt, og snakke om den døde. Vi kan gråte om vi er triste, og vi kan trøste hverandre. Men en dag skal vi alle bli glade igjen. For etterhvert vil vi venne oss til at den døde ikke lenger lever her sammen med oss.
– Forklaringen har nå blitt konkret, og videre spørsmål blir enklere for barnet å stille. Forklaringen er sann og uten metaforer - og samtalen med den voksne har fått et klarere utgangspunkt. Det bor et vakkert håp i mange mennesker om at vi en dag skal møte den døde igjen, sier Gulbrandsen, og utdyper:
– Dette er tanker som fint kan formidles til barn, tenker jeg. Men det som er viktig, er at det vi vet - det konkrete og det som er sant, blir formidlet som en sannhet. Og at det vi tror, det vi håper og ønsker, blir formidlet som nettopp det: Et håp, ønsker og en tro. Barn forstår utmerket godt forskjellen, dersom den er klar og tydelig.
Historien om Vilma
Som barnehagelærer og lærer opplevde Gulbrandsen selv at hun savnet god litteratur for barn om temaet sorg og død. God litteratur som kan være en døråpner, og hjelpe oss voksne på vei inn i den vanskelige samtalen. Det er bakgrunnen for at barneboken «Da Vilmas bestemor døde» (Sputnik forlag, 2018) ble til. Her forteller hun om en liten jente på seks år som opplever at bestemoren snart skal dø:
Vilma, bestemor og mamma har lenge bodd sammen, men nå har bestemor flyttet til sykehjemmet. Sammen med mamma skal Vilma besøke bestemor for aller siste gang. Vilma vet at bestemor skal dø, men som hun sier: Hun vet ikke hvordan bestemor ser ut når hun skal dø. I boken forsøker Vilmas mamma å støtte datteren så godt hun kan, men mammaen er naturlig nok mest opptatt av seg selv og sin egen sorg.
Boken om Vilma og bestemor er utformet slik at illustrasjonene i seg selv vil kunne vekke nysgjerrighet og åpne opp for en samtale, og teksten forteller om et kjært forhold mellom Vilma og bestemor. Deler av boken vil gi en befriende mulighet til å trekke på smilebåndet, både hos barn og voksne, og den egner seg godt som både en sitte-på-fanget bok, og til høytlesning for flere.
– Jeg ønsker at denne boken skal være et utgangspunkt for en god samtale mellom barn og voksne, og en støtte til å nærme seg det temaet og de utfordringene vi mennesker står i når vi mister noen vi er glade i. Dette er en hverdagsbok som kan stå i bokhyllen sammen med alle de andre barnebøkene. Den behøver ikke puttes ned i «krisekassen» og kun tas frem når barnet møter døden.
Når noen blir borte i et barns liv, så har de voksne ofte nok med seg selv og barna blir fort litt glemt. Derfor er det så viktig at barna får støtte av noen som ikke står så nær det vonde, og her er barnehage og skole svært viktige arenaer.
– Vi voksne skal passe oss for å gjøre det vonde enda vanskeligere ved å bruke «triste» stemmer og ansiktsuttrykk. Det er ikke noe poeng i å gjøre det triste enda tristere. Vi skal ha normale stemmer, og en sunn grad av empati, oppfordrer Gulbransen.
– Det er alltid lurt å spørre seg selv hvem som eier denne sorgen: Sorgen og tapet er ditt, men jeg er her og vil hjelpe deg. Barn fortjener å ha voksne rundt seg som våger å snakke om noe av det vanskeligste - det å miste en vi er glad i. Det er ikke min hensikt å avmystifisere døden, men jeg vil gi hjelp og tips til det vi kan snakke om, det vi vet og det som er sant.