Nylig utga jeg en bok om hvilken betydning barnehagen kan ha når barn lever som pårørende. Barnehagen utgjør en av de viktigste omsorgsbasene for barn, og kan få en spesielt viktig rolle når familier rammes av sykdom, død og andre livsbelastninger. Gjennom forutsigbare og trygge rammer kan barna oppleve tilhørighet og deltakelse i hverdagen, og de kan få hjelp til å oppleve mening og sammenheng i en vanskelig tid.
 

Bakgrunnen for boken 

Bakgrunnen for at jeg har ønsket å skrive en slik bok, er todelt. For det første har jeg gjennom mitt arbeid som psykolog møtt svært mange familier i stor krise og sorg. Jeg har sett hvor betydningsfullt det er for dem at omgivelsene trer frem med et emosjonelt mot og makter å bære smerten sammen med dem. Noen som tåler, noen som holder ut. Jeg har også sett hvor viktig det er at omgivelsene klarer å gjøre seg tilgjengelige for dem når de trenger en pause fra det vonde, en plass å høre til, og et håp om at det finnes noe der ute som fortsatt er godt. En hverdagsarena som enda kan gi en form for normalitet og forbindelse til et liv de en dag skal ta del i igjen. 

For det andre har jeg selv erfart hvordan det er å være pårørende barn. Da jeg var 14 år, døde min far av kreft. Det er ingenting som har gjort mer vondt i livet mitt, enn å leve ved siden av den sykdommen for så å erfare at hele livsgrunnlaget mitt døde sammen med ham. Jeg klarte ikke se for meg en fremtid som ikke lenger skulle inkludere ham. 

I dag vet jeg at framtiden min, til tross for tapet av ham, likevel kunne romme ham. Sorgen kunne sameksistere med de gode minnene og alt han gav. Over 20 år senere, bærer jeg ham fortsatt nært i hjertet mitt. 

Samtidig vet jeg at nærheten til ham i dag, har vært avhengig av nærheten til andre tidligere. Jeg trengte aldri å gå videre i livet mitt på egenhånd, alene. Jeg hadde mange rundt meg som bar min historie og min smerte sammen med meg. Det vil jeg alltid være takknemlig for. 

Mine personlige og profesjonelle erfaringer har gjort meg opptatt av hvilken betydning det har for barn å oppleve støtte, tilhørighet og håp når livet slår sprekker. Hvor viktig det er å støtte familier, koble på nettverket, og spille på de ressursene som er å finne i barns hverdag. Det omfatter særlig barnehager, skoler og fritidsarenaer. Denne boken er et resultat av disse erfaringene, og drives frem av et ønske om å løfte frem hvordan vi som lever rundt familiene kan fremme mestring og håp. 

Bokens oppbygging 

Boken jeg har skrevet, omhandler barnehagebarna og hvilke reaksjoner og behov de kan ha når de lever som pårørende. Den er bygget opp på en slik måte at jeg først redegjør for barns utvikling og omsorgsbehov, hvilke reaksjoner og behov som kan tilkjennegi seg når barn er pårørende, og hvordan vi kan bidra til å ivareta barnet i barnehagehverdagen og styrke samarbeidet med hjemmet. Deretter sier jeg noe om hvordan omsorgsmiljøet, foreldrene og barna selv kan endre seg, og hvordan vi kan snakke med barn og foreldre om det de opplever. Til slutt vier jeg plass til hvor viktig det er at den ansatte ivaretar seg selv og får nødvendig støtte fra kolleger og ledelse. Det er meningsfullt å arbeide med barn og familier som har det vanskelig, men det kan også gjøre vondt. Det krever noe å være den som skal tåle. Å ta vare på andre, handler i sin essens om å ta vare på seg selv. 

Bokens hovedbudskap 

Det er ikke mulig å oppsummere en bok på 100 sider uten å utelate mange viktige budskap, men jeg vil fremheve det jeg mener er det viktigste: Vær modig i møte med familienes smerte. Våg å gå i dialog med foreldrene, vis empatisk nysgjerrighet, og gå sammen om å finne en måte som kan være til hjelp for barnas hverdag. Ta ansvar for å utforske barnets situasjon, vis raushet overfor barnets reaksjoner, og gjør deg tilgjengelig for barnet gjennom samtaler, nærhet og trygghet. Husk at barnehagen ikke bare er en viktig støtte i det som gjør vondt, men også en arena som muliggjør det som fortsatt er godt; lek, læring og fellesskap med andre barn og trygge voksne. Når livet slår sprekker og mye forandrer seg i barnets hverdag, trenger barnet at noe ikke forandrer seg også. Barnehagen er helt sentral i å gi barnet nettopp det. 

Det viktigste vi må ta innover oss, er at når familier rammes av kriser, sykdom, dødsfall eller andre alvorlige livsbelastninger, rammes også barna. Tidligere mente man at barn ikke får med seg så mye, noe som førte til at barn kunne bli holdt unna viktig informasjon og et støttende fellesskap. I dag vet vi at selv de yngste barna er sensitive for endringer og stemninger i familien, og at de har behov for gode forklaringer som setter dem i stand til å håndtere sin situasjon. Barna trenger å være en del av fellesskapet også når livet er vanskelig. Kanskje spesielt da.

Barn som lever som pårørende, er en sårbar gruppe. Det er belastende å være vitne til at noen man er glad i, er svekket av sykdom og lidelser. Barna vil ofte bekymre seg for sine nærmeste og for hva fremtiden vil bringe. De påtar seg ansvar og nye roller i familien og vil ofte forsøke å beskytte dem de har rundt seg, for å ikke legge stein til byrden i en allerede vond tid. Omsorgsbetingelsene barn lever under, kan i noen tilfeller bli mangelfulle eller direkte skadelige, sett opp mot barnets utviklingsbehov. Vi vet at barn som pårørende er en gruppe med økt risiko for selv å utvikle problemer. Det er derfor viktig at vi gjør alt vi kan for å hjelpe familiene som rammes. Slik kan vi styrke barnets forutsetninger for mestring, vekst og tilhørighet.

Selv om barn gjerne får med seg mer enn vi noen ganger kanskje tror, betyr ikke det at de kan forstå eller håndtere situasjonen de befinner seg i på egen hånd. Barn henter forståelsen sin fra omgivelsene sine. Dette innebærer at de i stor grad påvirkes av hvordan andre reagerer, og at de er prisgitt informasjonen og forklaringene som formidles til dem.

Når hverdagen endrer seg, trenger barna å vite hvem de har å støtte seg til, og de trenger forsikringer om at de ikke er alene. Vår rolle, enten det er som medmennesker eller profesjonelle hjelpere, er derfor å sørge for at barn ikke må stå i det vanskelige alene. Gjennom å opprettholde et trygt og ivaretakende omsorgsmiljø i barnehagens dagligliv – der det gis plass til barnets reaksjoner og behov, og der familiene møtes med omtanke og sensitivitet – kan barnehagene bli en av de viktigste ressursene i en eller vanskelig tid. 

Selv om boken er særlig rettet mot barnehagene, som den eneste av sitt slag, tror jeg den kan være nyttig for foreldre og andre som jobber tett på barn og familier også, som kommunale helse- og omsorgstjenester. Målet er å fremme refleksjon og forståelse for familienes situasjon, kunne gi støtte og veiledning til barn og voksne – og samtidig bære håp om at det kommer lysere tider.

Det håpet trenger nemlig barna at du holder oppe for dem.

Fem viktige moment i arbeidet med barn som pårørende 
 

1. Gå i dialog med foreldrene om barnas situasjon, reaksjoner og behov. Vær ærlig om hva du har observert, hva du lurer på, og hva du eventuelt er bekymret for. Husk å lete etter – og fremheve – barnets og familienes ressurser og mulighetene som ligger i et godt samarbeid. 
2. Vær forberedt på at barnet kan stille spørsmål eller ha behov for forklaringer fra dere voksne. Det er nyttig å vite hva foreldrene har sagt og hvilket språk de har brukt. Snakk med foreldrene om hva som kan bidra til at barnet opplever sammenheng og forutsigbarhet i hverdagen. På den måten er du selv bedre rustet til å møte barnets spørsmål og uttrykk på en god måte. 
3. Snakk med foreldrene om hvordan kommunikasjonen mellom barnehage og hjem kan styrkes i denne tiden. Dette gjelder alt fra påminnelser om praktiske forhold, til hvordan informasjon om barnet og hjemmesituasjonen kan utveksles. Det er ønskelig med åpenhet om hvorvidt og på hvilken måte sykdom og eventuell behandling har skapt endringer i barnets hverdag, slik at barnehagen kan forstå og støtte barnet på best mulig måte. 
4. Vær raus i møte med barnets reaksjoner, vis forståelse og hjelp barnet med å tåle, uttrykke og håndtere sine følelser. Barnet kan trenge mer nærhet, voksenledelse, og forberedelse enn ellers. Tenk gjennom hvordan barnets behov for rutiner og stabilitet kan møtes, og hjelp barnet til å opprettholde meningsfulle aktiviteter og sosial kontakt på en utviklingsstøttende måte. 
5. Involver barnet selv for å finne gode måter å organisere hverdagen på. Avhengig av hva som har hendt og hva familien selv ønsker, kan det være fint å inkludere også de andre barna og øvrige foreldre. På den måten kan også de forstå og få mulighet til å være til støtte og hjelp. Sosial støtte er viktig for oss alle, og nettverket ønsker som regel å stille opp. Det finnes store muligheter i barnas hverdagsliv og vante omgivelser. De mulighetene må gripes.