I lekforskningen beskrives lek ofte som en frivillig aktivitet hvor selve aktiviteten er det viktigste. Sånn er det også når man spør barn om hva lek er. Det beskrives gjerne som en selv-kontrollert aktivitet hvor voksne ikke har bestemt hva de skal gjøre. En aktivitet som kjennetegnes av at det som skjer er artig, aktivt, spontant, fritt, ubegrenset, selv-initiert og naturlig.
Når man så snakker om fri lek kan det virke unødvendig å presisere at den er fri, fordi friheten er en av de mest sentrale kjennetegnene ved leken. Så da kan man jo spørre: Er det lek hvis den ikke er fri? Ifølge barna er svaret nei. Likevel brukes begrepet fri lek ofte, og da nettopp for å understreke at lek ikke er voksenstyrt. Voksenstyrt lek kan for eksempel være når en barnehage setter i gang aktiviteter blant barna med en tanke om å gi dem en eller annen erfaring eller målrettet læring innenfor rammeplanens fagområder.
I en barnehagehverdag hvor man skifter mellom ulike måter å organisere barna på kan det være nyttig å bruke begrepet fri lek, eller tid til frilek. Det gjør de ansatte bevisst på at det må settes av rikelig med tid til at barna, med eget initiativ og basert på deres egne interesser, får skape og utvikle sin egen lek og at de får mulighet til å fordype seg i den uten innblanding og avbrytelser.
Er lekbasert læring egentlig lek?
Som nevnt over er ikke leken kjennetegnet ved at den har som mål at den som leker lærer noe. Likevel vil den som leker gjøre seg erfaringer som bidrar både til utvikling og læring. Leken vil utvide barnas erfaringsbakgrunn, man vil kunne kjenne igjen situasjoner så man kan håndtere dem i en lignende situasjon, man bruker kroppen på måter som bidrar til fysisk utvikling og motorisk læring, og man vil kunne utvikle en bedre begrepsforståelse og språklige ferdigheter. Blant annet.
Hvis man bruker begrepet lekbasert læring for å understreke alt hva barn kan lære når de leker, så er det et nyttig begrep. I alle fall dersom det blir tydelig at lek er selv-initiert og spontan.
Hvis man derimot bruker begrepet lekbasert læring for å beskrive hvordan voksne skal arrangere og styre aktiviteter som skal ende i målrettet læring, og hvor voksne definerer dette som lek, så er dette ganske langt unna det barn – og forskere – definerer som lek. Studier viser også at barns trivsel og involvering i en aktivitet er høyere når de opplever at aktiviteten er selv-initiert og selvstyrt lek enn når den samme aktiviteten er voksenstyrt (Howard & McInnes, 2013; McInnes et al., 2009).
Trivsel og involvering er to viktige forutsetninger for læring, og i den forstand kan det se ut som det virker mot sin hensikt for voksne å forsøke å organisere barnas lek fordi de vil at de skal lære noe.
Hvorfor er lek viktig?
Leken er først og fremst viktig for barn fordi lek er barns egen væremåte og deres fremste uttrykksmåte. Leken gir gode og meningsfylte opplevelser, og barn leker for å oppleve noe her og nå. Barn har sånn sett et øyeblikkperspektiv på leken sin, den er viktig her og nå, og de leker fordi den har en egenverdi for dem.
Samtidig er leken viktig fordi barn både utvikler seg og lærer gjennom leken.
I en tid hvor lekens egenverdi har en tendens til å bli satt opp mot lekens læringspotensial som to uforenelige motpoler er jeg av den oppfatning av at vi bør være i stand til å holde to tanker i hodet samtidig.
Å anerkjenne at barn kan lære noe gjennom lek betyr ikke at vi devaluerer lekens egenverdi.
Det er først når vi gjør leken utelukkende til en instrumentell måloppnåelsesstrategi for voksnes definerte målsettinger på barns vegne at vi bør være på vakt. Da vil vi fort bevege oss bort fra det lek egentlig er for den som leker, og det vil som nevnt antakeligvis virke mot sin hensikt hvis læring er målet.
