Barnehageforum - Når barn tvinges til å si unnskyld?

Hvis vi skal oppfylle mandatet om «barnets beste», må vi tørre å diskutere fastlåste normer som preger praksis.

I barnehagen kaster vi unnskyldninger rundt oss – som en fjærball i badminton. Vinden blåser den i alle mulige retninger, men likevel er det akkurat den vi skal ha. Vi slår så hardt vi kan til den endelig havner på rett plass. Unnskyldningene flakser frem og tilbake, i hytt og vær, og vi ansatte er dommere på sidelinja. Vi kan reglene, for vi har spilt dette spillet i mange år, og de før oss enda lenger. Vi har alltid gjort det sånn, og sånn skal det vel alltid være?! 

 

Profesjonell makt og uklart formål  

Unnskyldninger virker nærmest som et magisk verktøy i alle slags situasjoner. Gjør du noe dumt? Unnskyld. Skubber du borti noen på butikken? Sorry. Beklager. Trenger du hjelp? Unnskyld, kan du... I mangel på alternativer har vi gitt ordet en slags heltestatus. I barnehagen krever ansatte at barna sier det. Problemene forsvinner tilsynelatende like raskt som de oppstod, når den ansatte endelig hører den unnskyldningen hen ventet på. Da blåser vi i fløyta, gir oss et klapp på skulderen og tenker: Endelig. Der satt den! 

Maktposisjonen mellom ansatte og barn i barnehagen bør diskuteres jevnlig. Makten skal fortrinnsvis forvaltes til barn beste, ikke være et middel for å oppnå ønsket adferd hos barna. Den greske filosofen Aristoteles brukte begrepene «vennskapsrelasjon» og «likhet» for å beskrive forholdet mellom voksne og barn – en relasjon som begge parter har glede av. Det fordrer at de blir sett på som likeverdige: at voksne og barn er like verdifulle. Hvis barn blir påtvunget å si unnskyld, kan dette få uheldige konsekvenser for om de føler seg sett og forstått.
 

Barnehagefolk nr. 3/2022Dette er lederen i Barnehagefolk nr. 3/2022. Tema: Uten oppskrift - etikk i praksis. Gå hit for å lese mer om tidsskriftet Barnehagefolk.
 


Vi kommer likevel ikke utenom at det ligger mye makt i å være voksen, og som barnehagelærere innehar vi også en profesjonell makt. Vi skiller nødvendigvis mellom posisjonene og kategoriserer mennesker. Ved å nevne ordet «barn» har vi etablert at det er et skille mellom voksne og barn. Denne kategoriseringen kan tolkes som at voksenlivet blir stående som den fullverdige tilstanden, og et slikt syn risikerer at barndommen kun blir sett på som en transportetappe. 

Ansatte som ber barn om a° si unnskyld, må vite hva de gjør. Årsaken må dermed være tydelig for de ansatte, og dette er det ofte vanskelig å ha fullstendig oversikt over. Hvis vi tenker ut ifra konsekvensetikken, skal målet være å gjøre det som gir størst nytte for flest mulig. Det å be noen om å si unnskyld kan handle om at vi ønsker at barna skal ordne opp seg imellom. Samtidig skal vi ikke ignorere at mange ansatte også ønsker fred og ro på avdelingen. Kanskje håper man på at unnskyldningen skal hjelpe barna til å bevare den gode leken. Hvis vårt eneste formål er å skape «fred og ro», er det fare for at barna opplever det hele som både manipulering og lureri. 

 

En kos, og alt er glemt 

Tiril og Stian på halvannet?år leker med byggeklosser. Tiril er godt i gang med byggingen av et noe skjevt, men likevel stødig tårn. Hun?strekker seg etter den blå klossen ved siden av Stian. Den siste klossen på mesterverket.?Stian blir sint – det var jo nettopp den klossen han også skulle ha! Det var akkurat den han hadde sett for seg blant alle klossene i kassen.?Han hadde til og med lagt den helt inntil seg for å være sikker på at ingen skulle ta den. I ren frustrasjon river han ned tårnet som Tiril iherdig har bygget. Begge gråter. Hva gjør du nå? 

I en brøkdel av et sekund er vi raskt ute med å blåse i fløyta og få bukt med situasjonen. «Stian! Nå syns jeg du skal si unnskyld!», lyder det fra oss. Det går på automatikk. Det er så godt innprentet i oss at vi ikke lenger oppfatter at vi sier det. 
 

Fjærballen ramler plutselig ned i hodet på deg. Du står på småbarnsavdelingen og klør deg i hodet. For idet du ber Stian om å si unnskyld, oppdager du plutselig at du må tilpasse reglene. For hvordan får man egentlig et barn, kanskje uten språket i sin makt, til å si unnskyld? Eller rettere sagt – hvordan kan de gjøre unnskyld?  
 

En kos! Selvfølgelig.?Du tar med deg Stian bort til Tiril og stryker litt på henne. «Se, nå ble Tiril lei seg. Kanskje du skal gi henne en kos?» Noe nølende går han mot henne og gir henne en klem. Men Stian er jo fortsatt sint på Tiril. Det er kanskje ikke så veldig greit å skulle gå rundt og kose på noen du allerede er sint på? 

Hvis vi snur rundt på rollene: Se for deg at du som ansatt havner i en konflikt med en kollega på avdelingen. Hva ville du ha sagt hvis styreren hadde bedt dere om å gi hverandre en klem og komme over det? 

 

Praktisk klokskap og etisk refleksjon 

Vi ønsker ikke å rette en pekefinger mot ansatte som ber barn om å si unnskyld. Vi har ingen oppskrift eller fasit på hva som er rett og galt i møte med barn – for det finnes ikke. Men vi vil gjerne sette i gang tanker og refleksjoner som dere lesere forhåpentligvis kan tenke videre på. Kanskje kan vi, i dialog med dem, la barna selv få finne løsninger, slik at ønsket om «å gjøre opp for seg» kommer innenfra og ikke er et resultat av den ansattes makt?

I en undersøkelse fant Johansson og Emilson at barna selv utøvde makt ovenfor hverandre i bearbeidingen av konfliktsituasjoner (2016). Humor ble brukt som en «vennlig» måte å utøve makt på, slik at man kunne nå sine intensjoner eller mål i forhandlingen. Barn kan ta et uttrykk, som unnskyld, og gjøre det om til en kroppslig handling. Vi har erfart at barn ofte bruker «slapstick»-humor for å løse opp i konflikter. Overdreven humor vil for noen kanskje være en form for unnskyldning og en måte å uttrykke intensjonen om å gjøre godt igjen på. Barn vil på denne måten få mulighet til å tilgi – som en sikring av at vennskapet kan bestå. 

For barnehageansatte er det umulig å legge igjen jeg-et utenfor barnehageporten. I møte med barn balanserer vi hele tida mellom det å være profesjonell og personlig. Alt vi gjør i barnehagen, skal gjøres ut ifra prinsippet om barns beste, men hva dette innebærer, er alltid åpent for tolkning. Når vi vurderer det pedagogiske arbeidet og har et kritisk blikk på vår egen praksis, vil det kanskje kunne utfordre tradisjonelle oppfatninger om ansatte som instruerende og barn som mottakere av instruksjon. Vi må være lydhøre, både for barns verbale utsagn og kroppslige uttrykksmåter. Det er spesielt viktig i arbeid med de yngste, hvor barna ikke alltid kan artikulere følelser på samme måte som de eldre. Det er like fullt barna som eier situasjonen de befinner seg i. 

Som profesjonsutøvere skal vi handle ut ifra kunnskapsgrunnlaget vårt, verdiene våre og samfunnsmandatet. Vi må også bruke sunn og praktisk fornuft, og våre valg skal tas med utgangspunkt i godhet og klokskap. Å bruke etikken som lupe i den kritiske refleksjonen kan være med på å synliggjøre de pedagogiske prosessene i barnehagen. 

 

Referanser

Johansson, E. & Emilson, A. (2015). Conflict and resistance: potentials for democracy learning in preschool. International Journal of Early Years Education, 24(1), 19–35. https://doi.org/10.1080/09669760.2015.1133073