Lek er barns primære arena for å uttrykke seg selv

”Får vi leke nå?” spør barna når samlingsstunden er ferdig. Jeg tror mange barnehagelærere kjenner seg igjen i denne situasjonen. Barn vil leke, de slåss for å få leke og lek er nesten hele tiden aktuell og ønsket i deres verden og i deres hverdag. Kanskje er det dette vi kaller fri lek når barna får bestemme at nå leker vi!

For at leken skal utvikles må vi leke med barna, lære dem å forstå lekesignalene og å skille «på liksom» fra «på ordentlig»

Med fri lek forstås som regel at barn helt uten påvirkning fra voksenverdenen setter i gang og selv bestemmer hva de vil leke, med hvem og hvordan. Dette er en vesentlig dimensjon, men leken er allikevel aldri helt ”fri”.

Det utviklingspsykologiske perspektivet bygger på de siste tiårenes spedbarnsforskning, som klart viser at mennesket er født til å samspille, og at leken er en veldig viktig måte å samspille på.

I en tid hvor mange har meninger om hva barnehagen skal bruke tiden på er det ekstra viktig å holde fast ved kunnskapen om lekens betydning.

For at leken skal utvikles må vi leke med barna, lære dem å forstå lekesignalene og å skille «på liksom» fra «på ordentlig»

Mange lekforskere peker på at lek er full av paradokser og uforklarligheter. Av den grunn er det utfordrende å trekke frem bestemte kjennetegn som kan gjenkjennes i alle former for lek. Det som kjennetegner mye lek kan være fraværende i andre former for lek.

Leker barn fra høyere sosiale lag frodigere og mer fantasifulle leker enn barn med tilhørighet til lavere samfunnslag?